LANDSKAP/ORD
DIKTEREN SER
En av de største blomster
Er solen.
Det lykkes et menneske visst å se
Inn i det ukjente.
Med vinger skal alle spørsmål få svar,
Og alle drømmer skal våkne
Som en byggende kraft.
Tanken skal bli til et lysende redskap
Som åpner vår indre verden.
Følelsene blir virkelighet
Som en bølge av ånd, som en krysning
Av vilje og tro.
Våre kunstige øyer på havet
Blir forvandlet til Paradis.
Vi er i naturen som et pust fra det evige rom,
En bønn om å komme hjem.
MENNESKET
Vi kan ikke temme havet. Vår makt er svak
Som et tilbakevist barn.
Vi seiler under vekslende skyer, og øyner ringen
Som drar oss til seg.
Vår skjønnhet undertrykkes av bølger,
Og mange blir martyrer i en opplyst tid.
Vår tro gir styrke til å bære.
Og vi hyller våre tapte landsmenn.
Vår sjel tar oss med, og vi lytter etter musikk og sang.
Kjente melodier fra barndommen,
Gir budskap om fred.
På himmelen ser vi stjerner som brenner klart
Med en stige ned til oss, et tankefullt sinn, et brennende hjerte
Som løfter verden, og sender håp til de fattige og etterlatte:
Vi kommer snart, med blikket vendt mot et hellig lys
Som skal opplyse hvert menneske
Og hvile over jorden til evig tid.
Dette kaller vi nåde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar